Les Cato's sterke historie i Sandefjords Blad...

Bestefar Cato (50) tar utdanning: – Da jeg var barn, sa mamma sa det så ut som om læreren hadde blødd neseblod over arbeidet mitt. Så mye rød penn var det.

SKOLEELEV IGJEN: Her, ved kjøkkenbordet hjemme på Ranvik, har Cato Mikkelsen (50) nedlagt mange timer over skolebøkene det siste året. Det har betalt seg i form av en knallgod karakter og ikke minst økt selvfølelse og mestringsglede.

Foto: Tone Merethe Ude
Av Tone Merethe Ude
Publisert:07. august 2019, kl. 05:30

Dyslektiker Cato Mikkelsen (50) husker grunnskolen som et stort nederlag. Etter over 30 år er han skoleelev igjen. Nylig fikk han sjokk av eksamensresultatet.

– Jeg må jo ha til smør på skiva!
Lett muntert svarer Cato Mikkelsen på hvorfor han i en alder av 50 tar utdanning.
Men dette er en historie om noe mer enn å sitte på skolebenken i voksen alder. Dette er en historie om å få en rekke slag i trynet, om å reise seg igjen, om å være løsningsorientert,om å ta ett og ett steg, velge utradisjonelt og å tørre å gå utenfor komfortsonen.
Mest av alt er det en historie om følelsen av å mestre noe som virker umulig.

Lenger ned i saken kan du lese hvordan Cato reagerte da han fikk eksamensresultatet tidligere i sommer.
– Mente jeg slurvet
– Lærerne var sure og mente jeg slurvet. Jeg følte at alt var feil og at jeg ikke kunne noen ting.
Slik husker Cato barne- og ungdomsskolen.
– Jeg fikk aldri høre at jeg var flink i noe annet enn tresløyd, musikk og svømming. Mamma sa det så ut som om læreren hadde blødd neseblod over skolearbeidet mitt. Så mye rød penn var det.
Ingen søkte å forstå hvorfor guttungen slet med bokstaver og skriving. Derfor fikk han verken noen diagnose eller hjelp. Karakterene nærmest skrek ut at denne fyren ikke kunne noe.
På videregående ble det annerledes. Der gikk Cato på på bygg og anlegg.
– Endelig fikk jeg gode karakterer. Skrivefeil telte ikke så lenge innholdet var riktig.
Sjefen døde
Stolt og glad får han som tenåring lærlingplass hos murmester Odd Hansen, og framtida ser lovende ut for en som aldri har vært såkalt skoleflink.
Men så dør plutselig arbeidsgiveren. Firmaet legges ned. Dermed står Cato, da 19 år, uten jobb og uten lærlingkontrakt.
Han ringer forsvaret, melder seg til førstegangstjeneste og starter i Kongens klær. Etter en stund skriver han en søknad om å ta klasse 2-sertifikat. Ifølge Cato er det rektor på undervisningskontoret som vurderer søknaden.
– Han sa «dette kjenner jeg igjen», og sendte meg til utredning.
Dermed ble det slått fast at Cato Mikkelsen har dysleksi.
– Det var vel egentlig det jeg allerede visste, sukker Cato, mest oppgitt fordi han måtte bli hele 20 år før han får diagnosen som plaget ham under hele grunnskolen.

Sist jeg satt på skolebenken var det ikke noe hyggelig.
CATO MIKKELSEN (50), UNDER UTDANNING

Etter førstegangstjenesten søker han seg til FN-tjeneste og er murer i ingeniørtroppen i Libanon et halvt års tid. Tilbake i Sandefjord får han jobb som hjelpemann i byggebransjen. Men uten fagbrev er arbeidsmarkedet tøft for en ung kar.
– Dette var på tidlig på 90-tallet, og byggemarkedet lå nede. Det var ingen store prosjekter igjen – både Hvaltorvet, Søeberg-kvartalet og Kvartal 19 var ferdigbygget.

– Litt som å være prestIgjen må Cato, som da er blitt småbarnspappa, finne løsninger. Utdanning får vente – han må tjene penger til familien.
Han jobber som miljøarbeider på ungdomsskole, er innom Vera fabrikker og får mange år innen lager og transport før han blir taxisjåfør.
– Å kjøre taxi er litt som å være prest. Jeg møtte alle slags folk i ulike situasjoner, forteller han og utdyper:
– Jeg kunne kjøre en fredag med en pasient som gråt hele veien til sykehuset for å få cellegift, glade bryllupsgjester en lørdag, barnedåpsgjester en søndag for deretter å hente et foreldrepar i sorg og sjokk etter at sønnen deres har kjørt seg i hjel.
Han bedyrer at taxiyrket er trivelig og givende på grunn av menneskemøtene. Men etter åtte-ni år, der han jobber natt og helg annenhver uke, får han nok.
– Ikke noe for meg
Utviklingen i taxinæringen, nå med planer om frislipp av taxiløyver, skremmer også.
– Det er tragisk. Det fører til at ingen tjener penger, sukker han.
Når inntjeningen svikter, han er lei av nattevakter og at «middag» er ei feit baconpølse klokka 04 på natta, tar han valget: Han slutter, rett og slett.
(Artikkelen fortsetter under bildet)

MENNESKEMØTER: – Å kjøre taxi er litt som å være prest. Jeg møtte alle slags folk i ulike situasjoner, forteller Cato Mikkelsen, som nå har forlatt yrket. Foto: Privat

Men inntekt må man jo ha, så hva gjør man da? Cato nærmer seg 50 og er uten fullført formell utdanning.
Et par kamerater har koner som har jobbet innen helse og omsorg og sier til Cato at «dette er noe for deg».
– Men jeg tenkte umiddelbart, som mange andre, at det å vaske rumper og skifte bleier ikke er noe for meg, forteller han.
Likevel: Frøet er sådd. For Cato skjønner også såpass at dette forslitte vrengebildet av omsorgsyrker bare må utgjøre en bitte liten del av arbeidsoppgavene.

– Skummelt
Tilfeldigvis møter kona Anne en bekjent på matbutikken der hun jobber. Anne spør om det er mulig at Cato kan få vikarvakter i den tilrettelagte kommunale boligen der vedkommende jobber. «Ring lederen!», er svaret.
Cato ringer og får avtale. Han forbereder seg med et nettkurs før møtet, for det har han hørt av andre at lønner seg.
– Under intervjuet kommer det fram at de egentlig har nok vikarer, men jeg ble spurt om hva jeg vet om helsefagarbeideryrket. Da tok jeg fram kursbeviset. Slik gikk det til at jeg likevel fikk mine første opplæringsvakter helt i starten av 2018, smiler han.
Brukerne er voksne som av ulike grunner trenger oppfølging i bemannet bolig. Noen har utagerende atferd, mangler språk og/eller trenger hjelp til personlig hygiene, dagligdagse gjøremål og bistand under aktiviteter.

– Det var givende og spennende, men litt skummelt med noe så nytt og annerledes. Jeg gikk på jobb med skrekkblandet fryd, forteller Cato.
Et par-tre måneder senere får han også vakter i en annen tilsvarende bolig – han må fylle på med flest mulig vakter.
Skeptisk til skoletilbud
I juni i fjor spør den ene lederen om Cato vil være med på et skoleløp denne boligen har sammen med Fønix. Det er veien til å bli faglært helsefagarbeider, og med en teorieksamen etter ett år.
Men Cato er skeptisk.

– Sist jeg satt på skolebenken var det ikke noe hyggelig.
Tanken måtte modne. For hva var det verste som kunne skje? Ble det trøblete, fikk han heller droppe ut. Han kom uansett ikke til å miste vikarvaktene, og ingen ville le av ham eller mobbe ham om han ikke fikset det.

Jeg jublet og hoppet opp der på verandaen – var det virkelig mulig?!!
CATO MIKKELSEN (50), UNDER UTDANNING

Samtidig fristet gulroten langt der framme: Om han på sikt klarer fagbrevet, er det større muligheter til fast jobb og sikrere inntekt.
Cato bestemmer seg for å prøve likevel. Høsten 2018 blir han, i en alder av 49 år og helt fersk bestefar, skoleelev noen dager hver måned i tillegg til vikarjobben.

– Fantastiske lærere
Det blir helt, helt annerledes enn han hadde forestilt seg.

– Vi hadde noen fantastiske lærere fra Fønix. Flere i klassen hadde dysleksi, og lærerne spurte hvilke måter vi foretrakk å lære på. De inspirerte meg og var utrolig flinke til å forklare og lære bort.
I klasserommet ble det nå noe helt annet enn nederlagene han opplevde på barne- og ungdomsskolen på 70- og 80-tallet.

– Det som skjedde nå, var det at var mer moro å lære fordi jeg klarte å være avslappet. Jeg koblet det praktiske jeg gjorde på jobben, med teorien i klasserommet. Mange ganger visste jeg svaret på det de andre spurte om, og det ga meg følelsen av at jeg kunne noe, forteller han.
(Artikkelen fortsetter under bildet)

NY HVERDAG: Jobben på en bemannet bolig for personer som av ulike grunner trenger hjelp og tilsyn, opplever Cato Mikkelsen som veldig givende. Her er han på kjøkkenet i den kommunale boligen. Foto: Privat

Han lærer om sykdom, diagnoser, kosthold, sykepleiende tiltak og medisinering. Både på skolen og av lederen på jobben får han positive tilbakemeldinger. Selvfølelsen vokser gjennom skoleåret.
Likevel gruer han seg til teorieksamen. Han tør ikke ha ambisjoner, men forbereder seg etter beste evne: I hodet går han gjennom mange situasjoner med tenkte ulike pasienter og beboere – hva han skal gjøre og hvorfor.

Vanskelig eksamen
3. juni møter han til eksamen i Tønsberg. Han kommer én time før start – er redd for ikke å få parkert og komme for sent.
På grunn av dysleksien har han en ekstra time til rådighet. Han har oppdatert PC-en sin, og bøkene som er tillatt å ha med, ligger klare. Så deles eksamensoppgaven ut.
– Ingen av de diagnosene og sykdommene jeg har pugget, feiler det pasienten i eksamensoppgaven. Jeg tror jeg leste gjennom oppgaveteksten fem ganger.
Cato vrir hjernen og graver bakerst i «erfaringsharddisken». Han svarer så godt han kan og sitter nesten hele tida ut før han leverer. Det får briste eller bære.

– Etterpå får jeg vite at lærerne på Fønix mener oppgaven var veldig vanskelig, forteller han.
– Yes! Yes! Yes!
Senere i juni skal sensuren falle. Hver dag logger 50-åringen seg inn for å sjekke. Endelig en morgen ligger meldingen der.
– Da fikk jeg høy puls. Jeg kokte kaffe og tok en røyk på verandaen først, for jeg våget ikke å åpne. Jeg var veldig, veldig spent.
Karaktersystemet er 1 til 6, der 1 er stryk, 2 er bestått og 6 er toppkarakter.
– Jeg følte at en 2-er ville holdt lenge – da slipper jeg i alle fall å ta eksamen på nytt. Den store drømmen ville være 4 – tenkt så kult det ville vært!
Men det våger Cato nesten ikke å tenke på – han håper bare han har bestått. Han klikker seg inn og får fullstendig sjokk:
– Jeg fikk 5! Yes! Yes! Yes!
Selv nå, noen uker senere, roper han det ut og knytter hevede never i pur ekstase. Fortsatt lever gleden inni ham.
– Jeg jublet og hoppet opp der på verandaen – var det virkelig mulig?!! Kaffekoppen skvatt, og det gjorde kanskje naboene også, hvis de hørte meg.
Cato ler.
Det er fremdeles #denfølelsen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)

JUBELINNLEGG: Cato Mikkelsen ble så glad og stolt over hva han hadde prestert på teorieksamen i helsefag at jubelen måtte deles på Facebook. Foto: Skerjmdump fra Facebook

Han angrer ikke på at taxiyrket er forlatt til fordel for å være mann i et svært kvinnedominert omsorgsyrke.
Nå bøtter han på med så mange arbeidstimer han kan, for mye praksis må til før han på sikt er klar for å gå opp til fagprøven som helsefagarbeider.

– Før kjørte jeg mennesker til lege og tannlege og ønsket dem lykke til før jeg dro. Nå blir jeg med dem inn, støtter, trøster og holder dem i hånda om det trengs.

Ønsker du vite mer

Kontakt oss